Guro Sibeko debuterer med teater: Utsolgt på et døgn

1. juli 2024

– Jeg har aldri jobbet med teater før, så jeg skal ikke si at det stemmer. Men jeg fikk en mistanke om at det er i det frie feltet det går an å gjøre de morsomste tingene.

I forestillingen «Ubuntu» tematiserer Sibeko blant annet hvordan strukturell avmakt, i dette tilfellet rasisme, i noen situasjoner kan bli individuell makt. Billettene til den ordinære prøvevisningen ble revet bort på under et døgn, og vi har satt opp ekstravisning.

– Det er veldig skummelt at folk vil se resultatet. Heldigvis jobber jeg med dyktige mennesker så jeg tenker jo at dette går bra, sier Sibeko.

Vi har tatt en prat med henne om stykket og prosessen med å lage det.

Kan du fortelle om Ubuntu og hva du vil med dette stykket?

– Ubuntu handler om rasistiske fordommer og forvekslinger. For eksempel det at folk forveksler melaninrike hele tiden, og at man får komplimenter for hverandres arbeid i mange underlige settinger. Dette skjer ikke bare på gata, men også på egen arbeidsplass. Jeg utforsker hvordan man kan bruke fordommene og forvekslingene til egen vinning når man får muligheten. Jeg utforsker også hvor langt man kan strekke strategier, og tematiserer hvordan det som er strukturell avmakt, i dette tilfellet rasisme, i noen situasjoner kan bli individuell makt. Hvordan kan man bruke rasismen til sin fordel i enkelte situasjoner som individ? I tillegg prøver jeg å skrive noe morsomt. Det er veldig deilig for meg, siden jeg stort sett skriver sinte og pedagogiske tekster. Ubuntu er ikke pedagogisk eller sint, jeg har bare hatt det gøy mens jeg har skrevet.

Hva er handligen?

– Vi møter tre venninner som er oppvokst i Norge med foreldre med bakgrunn fra afrikansk frigjøringskamp, døtrene deres og to av deres politiske og musikalske forbilder. Videre dukker det opp noen politifolk, journalister og den slags. Disse sju menneskene har ulike oppfatninger av hva som er moralsk akseptabel og fornuftig adferd, og de forholder seg ulikt til vold og privat eiendomsrett, til politimyndighet og sannhet. En av kollisjonene som oppstår mellom generasjonene, handler om hvordan man lager en god fortelling. De som vokste opp i Norge og Vesten ser for seg en helt, mens de gamle mener at konseptet med den ensomme helten som redder verden er absurd og et uttrykk for en type vestlig kapitalistisk tankegang som de ikke trenger å forholde seg til siden de opererer som kollektiv. De har Ubuntu, den filosofiske ideen at jeg er fordi du er. Jeg er nok ikke helt enig med disse gamlingene, men det er dette som er de gamle sitt synspunkt, og i akkurat denne diskusjonen så vinner de. Så får vi se resultatet av det.

Hvordan har skriveprosessen vært?

– Belinda Braza som er ansatt på Det Norske Teatret, tok kontakt med meg og spurte om jeg hadde vurdert å skrive for scenen. Det hadde jeg jo ikke, så det ble litt som sånn Pippi “det har jeg aldri gjort før, så det vet jeg ikke om jeg kan», og “men det blir jo mye lettere hvis man får en trompet”, eller i mitt tilfelle; får en skrivetildeling. Jeg fikk en skrivetildeling fra Dramatikkens hus og Det Norske Teatret, og så begynte jeg å skrive. Det er kanskje det morsomste jeg har gjort noen gang. Virkelig supergøy og deilig. Jeg har jo egentlig skrevet scenetekster før, men det har vært tekster jeg selv skal framføre. Det er så befriende å ikke ha seg selv som begrensning, at ikke jeg må kunne gjøre alt jeg skriver, at det finnes flinke skuespillere som kan gjøre alle disse tingene og jeg trenger bare å skrive det ned. Jeg har også hatt en liten prosess med Det Norske Teatret, som endte opp med at de ikke ville sette opp stykket (da i hvert fall). Det var en del ting i prosessen som lignet litt på forlagsbransjen for meg, og den har jeg jo lang erfaring med. Det er en grunn til at jeg har valgt å gi ut de siste bøkene mine i eget forlag. Jeg føler at jeg gir bedre kvalitet når jeg jobber gjennom en friere og lettere prosess, og at jeg kommer mer ut med ting da enn hvis jeg bruker de store, tunge forlagsstrukturene. Jeg har aldri jobbet med teater før, så jeg skal ikke si at det er sånn på teaterfronten også, men jeg fikk en mistanke om det, at det er i det frie feltet det går an å gjøre de morsomste tingene. Så kom det som vanlig ting i veien så jeg la det hele bort, frem til Rania Broud tok kontakt og ville samarbeide. Nå har vi fått støtte til et forprosjekt fra både Fritt Ord, Dramatikkens Hus og Kulturrådet. Det er vi veldig takknemlige for.

Hvordan har din bakgrunn med slampoesi påvirket prosessen?

– Jeg bruker mye slam i denne teksten, og mange av de samme grepene. Det er mye rim og rytme. Slam er en umiddelbar poetisk form der man er nødt til å bruke virkemidler som er lette å oppfatte i motsetning til når man skriver tekster som folk kan lese så mange ganger de vil. Jeg bruker veldig mange av de samme slam-virkemidlene i denne teksten, og det er veldig spennende å få utforske dette i en flerstemt form. Jeg er vant til å skrive for meg selv, siden det vanligvis er jeg som skal fremføre tekstene alene. Jeg har gjort noe flerstemmig med en annen poet før, men her har vi jo ni stemmer, og å jobbe med det har vært veldig, veldig gøy.

Hvem eller hva inspirerer deg?

– Min største inspirasjon er den samlingen av ekstremt dyktige, melaninrike kunstnere som har poppet opp de siste 10, 20, ja, til og med 30 årene, og samtalene jeg har hatt med dem. Diskusjonen som foregår i de rommene er kanskje det jeg har blitt mest inspirert av.

Hvem er i målgruppen for Ubuntu, og hva vil du at publikum skal sitte igjen med?

– Jeg tenker at målgruppen er alle unge voksne og oppover. Det er ikke en forestilling som egner seg godt for barn. Jeg vil at publikum skal sitte igjen med både å være underholdt og å være optimistiske, men kanskje også ha fått noe mer forståelse for dette som handler om strukturell avmakt og individuell makt. Det gjelder ikke bare på rasismefeltet, men for alle marginaliserte grupper. Også vi beveger oss mellom makt og avmakt, og alle strukturer kan potensielt utnyttes av alle individer.

Hvordan kom du frem til forestillinges tittel, Ubuntu?

– Det er en arbeidsvisning og en arbeidstittel. Det er ikke den første arbeidstittelen heller, det var; Femti nyanser foundation, ettersom at et sminketyveri er en viktig del av forestillingen. Ubuntu er et filosofisk konsept, som handler om at du er, fordi jeg er, at vi mennesker henger sammen på måter som gjør at din suksess er min suksess. Jeg er oppvokst med ordet Ubuntu, den nærmeste oversettelsen er kanskje menneskelighet, at det å si at noen ikke har Ubuntu er å si at noen ikke er menneskelig, at man er et umenneske. Det er jo noen mennesker uten ubuntu i denne teksten også.

Har du fått hjelp fra andre?

– Det har jeg absolutt. Jeg har fått mye hjelp fra dramatikerne Oda Radoor og Ingrid Weme Nilsen, og jeg har fått gjennomføre to lesninger på Det Norske Teatret med skuespillere derfra. Det har vært til stor hjelp. Det var fint å se teksten gjort levende, men samtidig ble det veldig… Det var jo med ansatte på Det Norske Teatret, og de er for det meste hvite. Det ble veldig tydelig hvor vanskelig og til dels umulig det er når teksten i så stor grad handler om det å ikke være hvit.

Billettene til prøveforestillingen har gått som ild i tørt gress, hva tenker du om det?

– Det er egentlig ganske absurd. Det er jo ikke et verk enda, det er et forprosjekt som ikke er ferdig, og jeg tenkte at “all right, Økern 11. juli, da klarer vi nok å ta med fem eller ti personer opp som kan se og kanskje gi noen tilbakemeldinger”, men så ble vi utsolgt på under et døgn, og satte opp en ekstra visning. At vi måtte legge ut billetter i det hele tatt fordi vi skjønte at folk faktisk ville se dette her var absurd i seg selv. Nå får vi muligheten til å ha en visning, få tilbakemeldinger og kunne gjøre justeringer, for så å ha en visning til. Det er helt vidunderlig, det er så nyttig. Men det er også skummelt, siden det ikke er en forestilling, det er en arbeidsvisning. Dette er mitt aller første verk for scenen, og det er veldig skummelt at folk vil se resultatet. Heldigvis jobber jeg med dyktige mennesker så jeg tenker jo at dette går bra.

Foto av Guro Sibeko: Siv Dolmen