Julian Karenga: – Teater har gjort meg friere

29. august 2023

Da Matilde Landlie (14) fra Bergen var på arbeidsuke på Kloden teater i vår, intervjuet hun regissør og dramatiker Julian Karenga (28). Han er nå aktuell med forestillingen «Veien sitt ansikt» på Kloden teater. Les om hvordan Karenga forholder seg til skrivesperre, hva som motiverer han og hvilke tips han har til ungdom som vil skrive mer.

Tekst og intervju: Mathilde Landlie

Jeg har vært på arbeidsuke hos Kloden teater, og har fått tatt del i deres nye EU-prosjekt, Performing arts as the Third place for the young audience. Third place-prosjektet er støttet av Kreativt Europa. Det skal vare i tre år, og de norske organisasjonene som er med er Scenekunstbruket og Kloden teater.

I prosjektet skal de undersøke hvordan teater kan bli et sted for ungdom, et sted der du føler deg hjemme og ser deg selv representert. «Et tredje sted» betyr det stedet som er utenfor hjemmet (første sted) og skolen/jobben (andre sted). Det er det stedet du selv velger å dra til eller være i, og som du liker å være. Det kan være både sammen med andre eller et sted du er alene.

Med dette prosjektet i tankene har jeg intervjuet regissør og dramatiker Julian Karenga. Han er utdannet skuespiller, men jobber både bak og foran sceneteppet. Julian har hatt to egne oppsetninger, Demir(2021) og Snøbrun(2021), og jobber for øyeblikket med et nytt prosjekt: Veien sitt ansikt.

Hva er ditt tredje sted?

– Godt spørsmål. Ideen om hva et tredje sted er, samsvarer med hva skriving er for meg. Løsningen om jeg trenger å tenke, har en dårlig dag, er å skrive. Mitt tredje sted er nok i skrivingen. 

Vil du si at teater og skriving har vært en stor del av livet ditt gjennom oppveksten?

– Ja, det vil jeg. Jeg gikk på Steinerskolen da jeg vokste opp. Og på stunder i livet hvor jeg prøvde å finne hva jeg ville i livet, kom jeg ofte tilbake til det øyeblikket hvor jeg spilte revy i syvende klasse, da følte jeg meg sikker. Jeg kjente på en helt utrolig frihet på scenen.

Har du opplevd skrivesperre, og hva gjør du når det skjer?

– Jeg flytter på meg og går kanskje en tur. Det hjelper mye å endre omgivelsene. Eller så prøver jeg å senke terskelen for å skrive. Hvis jeg bare sitter ved PC-en og skal skrive, så kan det fort virke litt umulig. Så da setter jeg meg heller inn i stua med mobilen eller notatbøker. Jeg har mange notatbøker, og bytter ofte på hvilken jeg bruker. Om det heller ikke virker, så setter jeg en timer på 5-10 minutt, og setter meg ved PC-en og lar ikke fingrene forlate tastaturet på den tiden. Slik tvinger jeg meg selv til å tenke mindre kritisk, og forhåpentligvis få jobbet mer intuitivt.

Hva med ungdom som vil jobbe med teater?

– Det er viktig å se mye teater, holde seg oppdatert på hva som skjer i teatret og å snakke med folk om det en har sett – enten det er forestillinger som faller i smak eller ikke. Spørsmålet bør alltid være hvorfor var noe er bra/ dårlig? Svaret på dette – hva enn måtte være – vil alltid være det mest interessante.

– Du bør holde øynene åpne, og peile deg inn på ting som skrivekurs og talentsatsinger. Du kan også melde deg på Den Unge Scene eller Ung Kultur Møtes. Jo mer du kommer deg inn i alt dette, jo mer får du smaken av ulike miljøer. Jeg tror at for altfor mange skuespillere og ungdommer kan teater virke som en lukket boks som er vanskelig å komme inn i. 

Hva vil du som profesjonell innenfor teateret gjøre for å åpne denne boksen, og gjøre den mer tilgjengelig?

– For å nå frem til ungdom prøver jeg å svare på hvorfor teateret virket utilgjengelig for meg da jeg var ungdom selv. Teateret kan virke som det tilhører den øvre middelklassen, men jeg vil nå frem til alle. Klare å bryte denne barrieren mellom klassene. For å huske hvordan det var som ungdom, snakker jeg med mitt tenårings selv ofte, på en nesten ubevisst plan. Jeg vil fjerne tankene og stereotypene om at teater er fullt av prestisje og jål, og håper at jeg kan gjøre teater mer tilgjengelig. Jeg tar også opp tematikker som jeg føler er underkommunisert. Jeg skriver ofte om tabuer og annet som ikke snakkes så mye om. For det er det jeg mener trengs mer av på scenen. 

Føler du produksjonene dine kan bli personlig og utleverende?

– Både ja og nei. Det blir litt personlig ettersom jeg tar utgangspunkt i mitt eget liv; hendelser eller miljøer, erfaringer og opplevelser jeg har hatt. Jeg føler ikke at det blir utleverende, men jeg jobber konstant i en prosess hvor jeg prøver å rette fokuset på rett sted. Jeg kan oppleve at hvis man snakker veldig mye om hvor stoffet kommer fra, og at det er basert på sanne historier, så tar det fokuset veldig bort fra kunsten. 

Helt til slutt, har du tips til ungdom som vil skrive mer?

– Det er viktig å skrive til seg selv. Bare det å skrive i dagbok er bra, og det er viktig å holde på den verdifulle friheten som kommer av å skrive til seg selv. Skriving er en mengdetrenings-sak, en må skrive masse for å bli god. Du må legge ned innsats! Husk også at skriving er som en livskompanjong. Du vil alltid ha skrivingen.

«Veien sitt ansikt» kan du oppleve under Oslo kulturnatt fredag 15. september kl. 19:00, og lørdag 16. september kl. 19:00.